søndag 25. desember 2011

Kirken var splittende 24. juli

Knut Olav Åmås i Aftenposten roser Den norske kirke for måten den har fungert etter terroren 22/7. "Den har steder for å dele sorg og savn, rom for å uttrykke lengsler og håp. Den gjør det åpent og inkluderende", skriver Åmås.

Oslo domkirke var kun til en viss grad inkluderende søndag 24. juli. Etter min mening var det slett ikke nødvendig å avslutte høymessen den dagen med nattverd. Høymessen var for offrene, og de fleste tilhørte AUF - ikke akkurat kjent for nær tilknytning til kirken.

Personlig syntes jeg derfor at nattverden mot slutten ble en markering av et skille mellom dem som var til stede i kirken. Det ble et skille mellom dem som - anført av kongefamilien - absolutt måtte ha seg en vinskvett og et stykke kjeks, og alle de andre som avsto.

Sannsynligvis var nattverden gjort til en del av høymessen etter påbud fra den teologisk erkekonservative Oslo-biskopen.

Det var gledelig å se at statsministeren ikke lot seg forføre til å være med på vindrikkingen og kjeksspisingen.

Derfor er det bare delvis riktig når Åmås skriver: Vi har sett en samlende folkekirke som er inkluderende og åpen overfor alle andre livssynssamfunn – og oss ikke-troende.

søndag 23. januar 2011

Kristenaktivisten Hanne Nabintu Herland

Hanne Nabintu Herland er en kristenaktivist - ingen "religionshistoriker", skriver Øyvind Strømmen.

Hanne Nabintu Herland skyver tittelen "religionshistoriker" foran seg. Men boken "Alarm! Tanker om en kultur i krise" etterlater ingen tvil. Herland er først og fremst kristenaktivist.

Les Øyvind Strømmens artikkel om Herland i
Friktanke.no

fredag 21. januar 2011

Radikalere blir kristne over natten

De seneste årene er det en del såkalt radikalere som har vendt om og blitt kristne. Mange har ”vendt om” og meldt seg inn i kirken eller en menighet når de har blitt rammet av sykdom, eller har opplevd ulike former for kriser i sine liv.

Intet galt sagt om det. Tvert om kan det være forståelig at mennesker griper etter hjelp der de mener hjelpen kan finnes.

Likevel undres man, særlig fordi mange av de ny-kristne tidligere fremsto som radikale og intellektuelle. Det er nesten slik at fra ene dagen til den andre skifter de intellektuell ham. De forlater sunn skepsis og vitenskaplige fakta til tro på Gud og Jesus – og hele kirkens forkynnelseslære.

Heldigvis finnes det de som går motsatt veg, også: Øystein Elgarøy - kristenforsvareren som ble ateist.

Å komme frem til troen på at det kanskje finnes en ”høyere makt”, en slags Gud, synes jeg ikke er det minste merkelig. Derimot forundres jeg over at så pass mange ukritisk slutter seg til kirken - at de kan akseptere kristendommens gudsbeskrivelse og virkelighetsoppfatning.

Jeg tror det har mye med miljøet rundt disse menneskene å gjøre. Vi ser mange eksempler på kristne som er kristne fordi hele familien alltid har vært kristen. Tilsvarende har mange såkalt politisk radikale fått innprentet at religion ikke er politisk korrekt. Overbevisningene til mange kristne og tilsynelatende ateister har med andre ord blitt plantet i dem utenfra. Verken den kristne eller ateistiske troen har med andre ord kommet som et resultat av egen tenkning og erfaring.

Fanatikere, det være seg religiøse som ikke-religiøse, ser jeg på som mennesker som er usikre på sin egen tro. De tør ikke slippe krampetaket og begynne å tenke selv. Innerst inne aner de nok at deres innbitte tro er sludder og vås. Det skremmer dem.

Finnes det en høyere makt, Gud (for å bruke det teologisk belastede ordet), så er det min overbevisning at denne guden forventer at vi skal bevare vår sunne skepsis i alle faser og situasjoner i livet. Noe annet ville være et hån mot Gud!